Dette er første dagen min i Bremen, Tyskland. Mens jeg vandret rundt fikk jeg lyst til å skrive litt prosa.
Jeg går midt i sentrum av Bremen, mens jeg skriver på iPaden min. Jeg kom hit gjennom elvepromenaden. Polarekspressen står parkert i en bydel som er kjent for sin kreativitet. Mange bygninger i denne bydelen har valgt å dekorere veggene sine på en kunsterisk måte.
En jente kommer mot meg løpende. Det dufter kirsebær av henne. Noen prater høylytt, mens et par holder rundt hverandre mens jenta gråter. Jeg tenker at det er mange følelser som aldri klarer å få ut. Sterke følelser som sinne, fortvilelse og anger. Slike følelser som kan gjenspeile seg i fysiske utslag som gråt eller vold. Vi er en stresset menneskehet i disse dager, tilføyer jeg til tanken min.
Jeg ankom Bremen i går kveld. Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg er. Jeg går bare rundt i en by som for fullt forbereder seg til jul og julefeiring. Julehandelen begynner å ta av. En trikk kjører forbi på siden av meg. Det går trikk, det går alltid en trikk. Offentlig transport er en stor hjelpemiddel i større byer. Det handler ikke stort om tidsforbruk ved å bruke bilen. Å bruke bilen i større byer er bare unødvendig og totalt upraktisk. Det er mye bedre med offentlig transport. Jeg stopper opp for å se hvor jeg er. Det viser seg at jeg er ned med selveste trikkestoppen.
Jeg stopper opp for å ta trikken. Tilbake til dit jeg startet. Tilbake til elvepromenaden for å komme meg til bilen. Det er spisetid. Jeg må ha en pause. Klokken er fem. Etter tre eller fire stopp går jeg av i midten av byen. Etter noen hundre meter er jeg tilbake til steder jeg allerede kjenner til etter 16 timer i Bremen. Mens jeg spaserer på elvepromenden igjen tenker jeg på hvordan mine kunsteriske uttrykk fremdeles formes. Jeg tenker på prosa. På vei inn til byen tenkte jeg på å begynne å skrive prosa på iPaden min mens jeg går. Jeg fniset litt og flirte om meg selv. Høyt. Nå går jeg og skriver. Jeg elsket det!
Her er Dagbladets tips for deg som skal til Bremen og ta trikken
Uorganiserte liv passerer meg. Har du femten cent? Jeg trenger mat, sier livet. Livet går som det har skadet seg, det beveger seg rart, usikkert og ydmykende. Et ungt liv. Yngre enn livet mitt. Livet rakk ikke trikken. Jeg hadde seks cent å gi. Vi er så rik i Norge at det finnes ikke lenger slike beløp som 6 cent. Eller på norsk - 6 øre. 6 cent tilsvarer omkring 50 øre. Femti øringen er for lengst borte fra det norske pengeomløpet. Det er slett ikke rart at de fattige prøver å komme seg til Norge. I Norge er det umulig å få mindre enn 1 krone. De fleste gir fra seg mer enn det, gjerne 5 kroner. Er en riktig heldig får en hele 20 kroner, som tilsvarer 2,5 euro. For 2,5 euro kan en i Tyskland kjøpe seg mat for et par dager. Eller 3 øl. Eller to flasker billig vin. Alt ettersom. Til ettertanke, tenker jeg. Alle vi har råd, hvis vi vil.
I går kveld møtte jeg en jente som jobber i en bar. Baren heter Paradiso - et paradis. Hun skal snart flytte til Berlin for å se om det passer henne bedre. Hun hadde en eventyrlig lyst i øynene. Hun trenger å komme seg ut og finne sine eventyr. Hun delte meg meg sine syn på verdens politikk, om stormakter, og avsluttet det hele med å si at jeg måtte besøke Bunker Valentin. Et uferdig u-båt bunker fra andre verdenskrig som ligger på utsiden av byen Bremen. Hun ville alltid å dra dit, men tiden strakk ikke til. Jeg inviterte henne til å bli med meg dit, men hun sa hun måtte jobbe, dessuten forberedte hun seg til turen til Berlin. Det hun ønsket aller mest er å ta den Transibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok i Russland. Jeg sa at dette er en vakker reise. Det er det nærmeste en kommer til en tidsreise, bemerket jeg. En passerer splitter nye designbygninger i de store russiske byene til den fattige delen av landsbygda som fremdeles ser ut det er 1920. Hun heter Isabella. Et vakkert navn.
Nå har jeg spist. Jeg venter på at mine enheter blir fullt oppladet før jeg går ut på byen igjen. Det forventes ingenting av denne kvelden. Jeg tar den som den kommer. Jeg skal igjen nærmere sentrum og havner helt sikkert i en bar, blir full og tar til slutt den indre navigasjonen min i bruk for å komme meg hjem. Til Polarekspressen. Polarekspressen er hjemmet mitt på slike turer som denne. Jeg må ta vare på hjemmet mitt og pleie hjemmet mitt godt. Autopiloten får kjørt seg litt i kveld. Jeg har vært i et hard vær før. Det går fint denne gangen også. Jeg møter nye og spennende mennesker hver eneste gang jeg er ute på tur i byen. Det handler aldri om grupper for min del, men om de enkelt mennesker jeg vil og skal møte i livet. Det er minnene og mulighetene disse menneskene gir en som er verdt hele turen. Det er menneskene som er verdt hele turen. Historien og bygningene betyr ingenting hvis ingen leser eller ser dem. Her er det skjebnen som styrer. Med litt hjelp fra meg, men bare litt. Dette er en deilig frihetsfølelse. Jeg blir i Bremen i noen dager.
Bremen er en inspirerende by.
En jente kommer mot meg løpende. Det dufter kirsebær av henne. Noen prater høylytt, mens et par holder rundt hverandre mens jenta gråter. Jeg tenker at det er mange følelser som aldri klarer å få ut. Sterke følelser som sinne, fortvilelse og anger. Slike følelser som kan gjenspeile seg i fysiske utslag som gråt eller vold. Vi er en stresset menneskehet i disse dager, tilføyer jeg til tanken min.
Jeg ankom Bremen i går kveld. Akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg er. Jeg går bare rundt i en by som for fullt forbereder seg til jul og julefeiring. Julehandelen begynner å ta av. En trikk kjører forbi på siden av meg. Det går trikk, det går alltid en trikk. Offentlig transport er en stor hjelpemiddel i større byer. Det handler ikke stort om tidsforbruk ved å bruke bilen. Å bruke bilen i større byer er bare unødvendig og totalt upraktisk. Det er mye bedre med offentlig transport. Jeg stopper opp for å se hvor jeg er. Det viser seg at jeg er ned med selveste trikkestoppen.
Jeg stopper opp for å ta trikken. Tilbake til dit jeg startet. Tilbake til elvepromenaden for å komme meg til bilen. Det er spisetid. Jeg må ha en pause. Klokken er fem. Etter tre eller fire stopp går jeg av i midten av byen. Etter noen hundre meter er jeg tilbake til steder jeg allerede kjenner til etter 16 timer i Bremen. Mens jeg spaserer på elvepromenden igjen tenker jeg på hvordan mine kunsteriske uttrykk fremdeles formes. Jeg tenker på prosa. På vei inn til byen tenkte jeg på å begynne å skrive prosa på iPaden min mens jeg går. Jeg fniset litt og flirte om meg selv. Høyt. Nå går jeg og skriver. Jeg elsket det!
Her er Dagbladets tips for deg som skal til Bremen og ta trikken
Uorganiserte liv passerer meg. Har du femten cent? Jeg trenger mat, sier livet. Livet går som det har skadet seg, det beveger seg rart, usikkert og ydmykende. Et ungt liv. Yngre enn livet mitt. Livet rakk ikke trikken. Jeg hadde seks cent å gi. Vi er så rik i Norge at det finnes ikke lenger slike beløp som 6 cent. Eller på norsk - 6 øre. 6 cent tilsvarer omkring 50 øre. Femti øringen er for lengst borte fra det norske pengeomløpet. Det er slett ikke rart at de fattige prøver å komme seg til Norge. I Norge er det umulig å få mindre enn 1 krone. De fleste gir fra seg mer enn det, gjerne 5 kroner. Er en riktig heldig får en hele 20 kroner, som tilsvarer 2,5 euro. For 2,5 euro kan en i Tyskland kjøpe seg mat for et par dager. Eller 3 øl. Eller to flasker billig vin. Alt ettersom. Til ettertanke, tenker jeg. Alle vi har råd, hvis vi vil.
I går kveld møtte jeg en jente som jobber i en bar. Baren heter Paradiso - et paradis. Hun skal snart flytte til Berlin for å se om det passer henne bedre. Hun hadde en eventyrlig lyst i øynene. Hun trenger å komme seg ut og finne sine eventyr. Hun delte meg meg sine syn på verdens politikk, om stormakter, og avsluttet det hele med å si at jeg måtte besøke Bunker Valentin. Et uferdig u-båt bunker fra andre verdenskrig som ligger på utsiden av byen Bremen. Hun ville alltid å dra dit, men tiden strakk ikke til. Jeg inviterte henne til å bli med meg dit, men hun sa hun måtte jobbe, dessuten forberedte hun seg til turen til Berlin. Det hun ønsket aller mest er å ta den Transibirske jernbanen som går fra Moskva til Vladivostok i Russland. Jeg sa at dette er en vakker reise. Det er det nærmeste en kommer til en tidsreise, bemerket jeg. En passerer splitter nye designbygninger i de store russiske byene til den fattige delen av landsbygda som fremdeles ser ut det er 1920. Hun heter Isabella. Et vakkert navn.
Nå har jeg spist. Jeg venter på at mine enheter blir fullt oppladet før jeg går ut på byen igjen. Det forventes ingenting av denne kvelden. Jeg tar den som den kommer. Jeg skal igjen nærmere sentrum og havner helt sikkert i en bar, blir full og tar til slutt den indre navigasjonen min i bruk for å komme meg hjem. Til Polarekspressen. Polarekspressen er hjemmet mitt på slike turer som denne. Jeg må ta vare på hjemmet mitt og pleie hjemmet mitt godt. Autopiloten får kjørt seg litt i kveld. Jeg har vært i et hard vær før. Det går fint denne gangen også. Jeg møter nye og spennende mennesker hver eneste gang jeg er ute på tur i byen. Det handler aldri om grupper for min del, men om de enkelt mennesker jeg vil og skal møte i livet. Det er minnene og mulighetene disse menneskene gir en som er verdt hele turen. Det er menneskene som er verdt hele turen. Historien og bygningene betyr ingenting hvis ingen leser eller ser dem. Her er det skjebnen som styrer. Med litt hjelp fra meg, men bare litt. Dette er en deilig frihetsfølelse. Jeg blir i Bremen i noen dager.
Bremen er en inspirerende by.
RSS Feed
